Eggenipa – mini Besseggen i Votedalen
Eggenipa – den spektakulære toppen i Votedalen er virkelig et majestetisk skue der den ligger langs E39 fra Byrkjelo mot Jølster. Den 1338 meter høye toppen på Eggenipa kan virke ubestigelig på avstand, og den karakteristiske toppen minnet for undertegnede mer på kjente Matterhorn i Alpene ved første øyekast – enn den mer besøkte Besseggen.
Turen til Eggenipa hadde vært planlagt en stund, og da det åpnet seg opp et vindu den 07.august 2020 til å ta fatt på turen – ble hotellrommet booket i en fei på Thon Hotel Jølster – og kastet oss i bilen.
Torsdag 06.08.2020 – rolig tur til majestetiske Loen
Dagen før selve turen ble benyttet til å gjøre oss mer kjent med Eggenipa og dens omkringliggende majestetiske natur – planlagte startpunkt og tidspunkt utfra værvarsel. Det ble samtidig også tid til en tur til vakre Loen (ca. 1 times tid unna), og en tur med Loen Skylift føltes da naturlig å få med oss samtidig. Bergenser som undertegnede er, er vant med turer opp og ned Ulriken – men dette var en liga for seg selv. Annlegget på toppen i Loen (ca. 1000 moh) går nok Ulriken enn høy gang – eller kan “Ulriken ta seg en bolle” som det ble behørlig nevnt på toppen….
Forstå eller misforstå meg rett : Bergen er en fantastisk by og utsikten fra Ulriken utover Bergen kan gi en tårer i øynene alene – men utsikten fra toppen av Loen Skylift er virkelig spektakulær og verd de 530 kronene t/r det kostet med banen.
Anlegget på toppen, er utstyr med diverse forseggjorte plattå for utsikt utover fjordarmen og innover Loenvatnet og Jostedalsbreen og Briksdalsbreen i Olden – som kan skimtes i det fjerne.
Etter å ha tilbrakt en times tid på toppen, og nytt det nær vindstille sommerværet denne kvelden – bar turen ned igjen med Skyliften. Ga et godt sug i magen da vi tippet over kammen og bar nedover tett inn mot fjellsiden 🙂
Fredag 07.08.2020 – Eggenipa på langs
Etter å ha nytt en bedre frokost på hotellet bar det avgårde til Eggenipa og oppstart kl. 09.00. Vi hadde beregnet ca. 5 timer på turen, og været var upåklagelig. Starten på turen ligger på ca. 550 meters høyde, ankomst via Øvredalen til enden av veien til en større parkeringsplass.
Herfra var det bare å sale opp sekkene med ekstra skift, skobytte og nødvendig proviant – og så bar det avsted via første skilting av sti mot Eggenipa.
Vi hadde gjort våre forberedelser via Ut.no – og gjort oss kjent med at det var å anse som en krevende tur, og tenkte vi hadde med oss alt vi trengte ut fra dette. En mengde timer i fjellet i og rundt Bergen i månedene forut var grunnlaget for turen – som med rette var sommer sesongens største fjelltur mål.
Siden det var vår første tur opp, bestemte vi oss for å nyte det ekstra – og ikke peise på som vi har hatt for vane å gjøre tidligere – og alt ble grundig dokumentert på veien – som seg hør og bør 🙂
Stigningen er jevn og bratt mer eller mindre fra start – og samtidig slår det oss at selve stien i seg selv ikke er like “velgått” som mange av de andre turstiene vi har forsert denne sommeren… Kan det være en grunn til det ?
Når vi kommer opp til første plattået med utsikt utover mot Byrkjelo, er det vel verdt å ta seg en pause og nyte utsikten på ca. 800 meters høyde.
(artikkel fortsetter under bildet)
Etter å ha nytt utsikten, og tatt en liten pust i bakken, bar det videre mot toppen. Fremedeles hadde vi ca. 500 høydemeter igjen å forsere + en god mengde kilometer til fots på rundturen – så kunne ikke ta de lange pausene om vi tenkte være tilbake på parkeringen innen “rimelig tid”.
Tilbake på stien, ser vi første skikkelige “hinder” – en mer eller mindre vertikal barriere som det virker som vi er nødt for å forsere for å komme til neste plattå.
Spørsmålet er bare hvor vil turstien (markert med tydelige røde “T” på steiner) at vi skal forsere videre oppover ?
Når vi nærmer oss fjellsiden, så merker vi oss flere kjettinger i borte kant (se bildet) ytterst mot den stupbratte siden ned mot E39.
Ramler du her, er det langt og stupbratt ned.
Klatring ved hjelp av kjettinger
Heldigvis er det boltet fast kjettinger i fjellsiden, og de ca. 3 vertikale meterne som skal forseres opp går rimelig greit, men det var ikke mer enn at det føltes litt utenfor hva jeg var 100% komfortabel med. Det var egentlig bare denne veien opp – så alternativet (gå ned igjen) var selvsagt ikke et alternativ…
Vel oppe på neste “plattå” så går det hånd i hånd med nye områder med kjetting og klatring – informasjon som vi ikke helt hadde filtrert ut fra Ut.no sine sider før start – men tviler på om det hadde betydd noe for vår del uansett… opp skulle vi uansett 🙂
Det første klatrepartiet var en forsmak på hva som var i vente, men heldigvis også her var det gode kjettinger å “støtte” seg til på veien.
Utvilsomt bratt, så kunne egentlig ikke tenkte for mye “hva/hvis” på dette punktet på veien.
“Opp skal jeg”
Etter ca. 30 min med noen spennende forseringer opp fjellsiden, flater det etterhvert litt mer ut – og vi kan etterhvert skimte hvorfor Eggenipa sammenlignes med dens “mer kjente storebror” Besseggen….
På avstand ser toppen unektelig spektakulær, og nærmest sylskarp ut. Er den like bratt – og må den forseres på samme måte som partiet vi allerede har vært gjennom ? Vi har fortsatt 200 høydemeter igjen og forsere i følge undertegnedes Garmin-klokke..
Siste veien mot toppen – balansering på en knivsegg ?
Siste partiet er spektakulært, men samtidig er dette ett av de forsåvidt enkleste partiene å forsere – men tør ikke tenke på hvordan det vil være å gå her i tykk tåke ?
På toppen tenker man litt over det lille antall turister som vi hadde møtt på på veien opp, og mens vi ventet på toppen ? Er det på grunn av den krevende stigningen opp ?
Vel er Melderskin vesentlig tyngre oppover (brattere), men du slipper den tilnærmede “fjellklatringen” som du må gjennom på vei opp Eggenipa.